Et personlig brev skrevet av min oldefar i 1908 til hans kjære hustru. Jeg publiserer det fordi det forteller oss litt om livet ombord i en seilskute, noe som jeg antar er av interesse for mange slektsgranskere og hobbyhistorikere med tilknytning til sørvestlandet.

Publisert av Willy Kringeland 22.11.1996

Flere temaartikler
 

Den nye styrmannen er jeg vel fornøiet med. Han er ung, men det ser ut for at der er både liv og lyst hos ham. Stuerten er en meget flink fyr, og jeg håper at det skal gå godt med ham også. Han har alt i god orden og det er svert rent og pent der han ferdes. Forøvrig tror jeg at jeg har vært heldig med mannskapet med undtagelse av en brazilianer som vi fikk i Rio. Han er mønstret som matros, men han kan ingen ting.

I Gulfport kjøpte jeg 2 duer av en gutt som kom med dem. De er blitt holdt inne helt til for noen dage siden. Da blev de sluppet ut og de var helt tamme, fløi omkring og gikk inn i huset igjen. Det ser ut til at katten vil ha fatt i duene, men hvis han ikke lar dem være så får vi kvitte oss med ham, ti duene vil jeg ha. 

Jeg kjøpte 4 høns i Gulfport som skulde være unge, men det er de vist ikke, ti de verper ikke. Det har da også vært litt koldt og ruskevær, og en dag kom en sjø og slo vekk endel av bunnen i hønsehuset og tok en høne med sig ut. Måske blir der litt egg når det blir varmere. Grisen slaktet vi. 

Jeg holder nu på og binder på trollgarn som du og jeg skal fiske med når jeg kommer hjem. Det vilde vært en fin tid nu å gått til Europa. Ja nu lider det til 3 år siden vi var hjemme. Om det skulde bli hjemover nu så blir det allikevel tre og et halvt år fra jeg reiste til vi møtes. Ja hvad er livet på denne måten. Om det går riktig fort så kan vi nå frem til Jul, men da må det gå svært fort. Nei det går ikke.

Søndag, den 22. november 1908
God morgen min kjære. Idag hadde jeg et egg til frokost for første gang på lang tid. Nå er det snart middag. Tenk om jeg kunne satt meg tilbords hjemme. Det skulle vært godt med litt hjemmemat nu efterhvert. 

Søndag, den 28. november 1908
Det er idag første søndag i advent, og vi hadde Jebet (gudstjeneste) idagmorges. Alt er med det gamle ombord. Vi har nu endelig fått Nordostpassaten. Dagene blir litt lenger nu mens vi seiler mot solen og varmere blir det for hver dag. Snart er det sommer for oss mens det er vintermørke og koldt hjemme.

Søndag, den 6. desember 1908
Jeg har mitt prospektalbum liggende for mig her, og jeg har sett på de kjære hjemlige steder. Så føler jeg mig nærmere hjemmet for en stund. Den ene duen er blitt syk, og den ligger her i en stol oppe i en gammel hatt. Jeg har heldt litt lakserolje i den, men den kommer vel til å dø, og da blir det sorg for den andre. Jeg vil så nødig miste den for de er så greie, og alle ombord synes om dem. Katten gjør dem heller ikke fortred nu. Den forstår nok at det er en husfugl som skal være ombord. Det er en klok og flink katt kan du tro. Flyvefisk fanger den eller finner den til stadighet nu om netterne. Heromdagen fik vi 2 delfiner og en annen fisk, og da kan du tro den spiste.

Det nærmer sig nu til julen, kun 20 dage igjen. Til den tid er vi vel nede ved kysten av Brazilien. Det er underlig nok at det aldri skal treffe sig slik at jeg får være i en god havn med julen og få være med på en juletrefest. Det er helst i Buenos Aires og Pensecola at de har fester og utflukter.

Nu håper jeg bare at det blir hjemover, skjønt jeg kan bedre tenke mig å gjøre ennu en tur ennn å komme hjem og måtte reise om en 8 dagers tid. Jeg vil vel aldri riktig venne mig til denne fart, eller til denne adskillelse, men dog tror jeg at der er en slags tilvennelse allikevel. Det er igrunnen som det er blitt en vane og liksom føles mindre sårt.

Kunne det bare ha vært litt mere hygge ombord. Men alle er fremmede. Hadde her bare vært en eneste hjemmefra. 

Lørdag, den 12. desember 1908
Duen som jeg skrev om er død og nu er den andre ganske alene. Jeg tok fiolinen for å spille litt idag. Der er en streng brukket, men der er mange sange som jeg kan spille om jeg ikke har den strengen. Dog jeg begynte litt, og så la jeg den bort igjen. Det blir så langsomt og trist at alt blir uinteressant. Jeg kan ikke si jeg føler noen glede eller lengsel til julen endskjønt jeg burde gjøre det. 

Juledag 1908
Glædelig jul ønsker jeg dig og alle våre. Mandskapet var også denne gang akter julaften og spiste. Vi hadde grøt først, og så hønsestek, og så kaker som stuerten hadde bakt. Jeg tror at alle sammen syntes at det var gildt. Jeg kunne vanskelig utføre sangen, og der var nok andre enn mig som også blev grepet av høitiden. Det randt tårer mens vi alle sang "Her kommer dine arme små", og selv måtte jeg stride imot for ikke ganske å miste stemmen. Og idagmorges da vi hadde Jebet var det lett å høre at julesangen var vel kjent, for tonen gikk så lett. Jeg måtte tenke på at de nok hadde sunget sangen i sitt hjem medens de var små børn, og så nu at synge sangen ute på havet, fjernt fra hjem og venner.

Søndag efter nyttår 1909
Jeg vil ønske dig og alle våre et godt og velsignet nyttår. Det er mere betenkelig nu med årene som går, ti vi blir eldre, og de år vi har igjen er ikke så mange. Ja mange beviser på Guds nåde og kjærlighet har vi hatt også i det forløpne år, bare vi vil tenke efter. Vi går frem i alder, måtte vi også gå frem i visdom. Jeg synes at jeg er kommet så langt bort fra Gud. Jeg må søke ham mere, og bruke mer alvor.

Torsdagskvelden
Vi ankrer nettop nu. Klokken er 4 om morgenen. Har fått ombord tre breve fra dig nettop nu, og mitt brev skal iland. Mange kjærlige og ømme tanker sender jeg hjem. Gud være med dig og alle våre."